Alle Innlegg

Eidsvåg

Inge Eidsvåg

Tor Jonsson og Alf Prøysen

 – en sammenligning

 

Tor Jonsson og Alf Prøysen møttes aldri noen gang, Jeg har heller ikke funnet at de uttalte seg om hverandre som diktere. Men vi vet at Alf Prøysen hadde Tor Jonssons bøker i bokhylla og at han leste dem.[i] Vi vet også at Tor Jonsson antakelig har lest Trost i taklampa, for han refererer i en artikkel både til Smikkstuguførkje og dikter Lundjordet.[ii]

Hensikten med denne artikkelen er om mulig å se de to tydeligere ved å stille dem ved siden av hverandre. Når den sosiale og kulturelle bakgrunnen var så lik, hvordan kan det ha seg at de ble så ulike som diktere?

 

Likhetene

Likhetene mellom de to er mange:

  • De var nesten like gamle, født med to års mellomrom. For de astrologisk interesserte kan vi nevne at begge ble født og døde på samme dato i måneden. Tor Jonsson ble født den 14. mai 1916 og døde 14. januar 1951; Alf Prøysen ble født den 23. juli 1914 og døde 23. november 1970.
  • Begge var husmannsunger, fra Ringsaker og Lom.
  • Begge var yngst i søskenflokken.
  • Begge var moras yndling i familien.
  • Begge var flinke på skolen, men ingen av dem fikk noe særlig utdannelse utover 7-årig folkeskole. Drengestua, som begge skriver om, var deres ungdoms akademi. Alf Prøysen gikk ett år fortsettelsesskole, samt et halvårskurs på Ringsaker Amtsskole. Deretter var det rett ut i arbeidslivet, som griskokk og fjøsrøkter. Tor Jonsson gikk først to år på framhaldskole. I 1939 begynte han på Oppland Småbruks- og hagebruksskole på Lena, men sluttet etter knapt et skoleår, da krigen kom. Etter det arbeidet han blant annet som gartner og gårdsarbeider på gården Arneberg i Åsmarka i nordre Ringsaker, ikke langt fra husmannsplassen Prøysen. Senere arbeidet han som journalist og redaktør.
  • Begge var nokså upraktiske og ikke særlig egnet til fysisk hardt arbeid.
  • Begge hadde et fysisk lyte som preger dem. Alf Prøysen hadde skjev munn på grunn av en betennelse i kjeven; Tor Jonsson var nærsynt og var avhengig av å bruke sterke briller.
  • Begge kjente seg i oppveksten annerledes enn andre.
  • Begge hadde problemer i kjærlighetslivet.
  • Begge var og følte seg som outsidere på det litterære parnass, uten verken akademisk utdannelse eller sosial posisjon.
  • Begge endret etternavnet sitt. Alf Olafsen ble Alf Prøysen (1938). Tor Johnsen endret navnet til Tor Jonsson (1932).
  • Begge hadde et kjærlighet-hat forhold til heimbygda, som ble et råstoff for begges forfatterskap. Bygdedyret levde i beste velgående både i Ringsaker og Lom. Alf Prøysen reiste fra Ringsaker i 1938 – og bodde aldri mer der. Tor Jonsson oppholdt seg i korte perioder utenfor Lom, men først da mora døde i juni 1950 flyttet han til Oslo. Der fant han seg ikke til rette og tok sitt eget liv året etter.
  • Begge bokdebuterte nesten samtidig, med bare to års mellomrom. Den yngste var først ute. I 1943 utga Tor Jonsson diktsamlingen Mogning i mørkret. To år senere kom Alf Prøysen med novellesamlingen Dørstokken heme. Tor Jonsson hadde modnet i mørket under krigen, Alf Prøysen tok steget over dørstokken heime i fredsåret. (Tor Jonsson hadde sitt første dikt på trykk den 22. oktober 1932 i Arbeidermagasinet, bare 16 år gammel. Alf Prøysen fikk sitt første dikt antatt i september seks år senere i Kooperatøren. Han var da 24 år gammel.)
  • Begge ga aktiv støtte til Arbeiderpartiet, men i 1949 erklærte Tor Jonsson at han var partiløs på grunn av at Arbeiderpartiet hadde gått inn for norsk medlemskap i Nato. Han var hele livet pasifist.
  • Begge begynte sitt forfatterskap med å skrive politisk radikale klassekampdikt. I 1939 fikk Alf Prøysen diktet «Du skal ikke knele!» på trykk i Arbeidermagasinet (nr. 5). Jo, det er Alf Prøysen som har skrevet dette:

 

Du skal ikke knele!

 

Du skal ikke knele og takke for smuler fra herrens bord

fordi du er fattig og liten, og han er allmektig og stor!

Nå er det på tide – du lærer å vite

at du har en rett til å leve og eie en part av vår jord.

 

Du skal ikke glemme å hevne de triste og tapte slag.

Du har ikke lov til å tenke at hevnen er herrens fag.

Det nytter deg lite, for slepet og slitet

å sitte med foldete hender og vente på dommens dag.

 

Du skal ikke drømme om lykken, med rikdom og ære og hell.

Det er ikke stort å ta med seg fra vuggen til livets kveld.

Men tør du å kreve – din rett til å leve,

da har du en ære i vente, og lykken vil skape seg selv.

 

Nei, du skal kjempe for tanken og vite at seiren er din!

hevne din urett og stille ditt krav, meislet i rekkene inn.

Slaget skal vinnes, så sant at det finnes

håp i ditt unge hjerte, og nag i ditt bitre sinn.

 

Året før, i 1938, hadde Tor Jonsson klar en diktsamling, Baksibragd, som ble refusert hos flere forlag. Åpningsdiktet «Trongdal» begynner slik:

 

Eg bøygjer andletet

ned mot jorda

som andre eig.

Og jorda gjev meg sitt

adelsmerke,

ho gjer meg seig.

 

Hos Prøysen hører vi tydelig ekkoet av kommunisten Rudolf Nilsen. Tor Jonsson er allerede her i ferd med å finne sin egen særegne stil, selv om han i begynnelsen av sitt forfatterskap også var preget av sambygdingen Olav Aukrust.[iii] Men klasseperspektivet er det samme hos begge. Det er bygdeproletariatets harmdirrende stemmer vi hører.

 

  • La meg nevne en siste likhet mellom de to: Begge hadde en sterk følelse av å bære masker og gå rundt forkledt som en annen. I et udatert brev til den yngre vennen Alf Cranner skriver Alf Prøysen:

 

… noen ganger blir jeg så forferdelig motløs. Jeg er ikke bitter på noen, og jeg vet at jeg ikke har noen grunn til å klage, men jeg har en smertelig vond ensomhetsfølelse midt iblant venner og medgang, (…) en gang iblant har jeg lyst til å ta av meg masken og si: Jeg orker ikke mer, jeg er så inni døden sliten av å spille den dere og ikke minst jeg selv har gjort meg til. La meg få snu ryggen til dere, henge maska her på grindstoplen og gå inn i svarte skauen og natta og sove.[iv]

 

Tor Jonsson uttrykker den samme livsfølelsen slik:

 

Den ukjende

Eg er ein mann som ingen kjenner.

For den eg er, gjekk støtt ein ukjend veg.

Farvel, da alle gode venner,

som berre kjenner han som aldri likna meg.

 

Meg kan ingen rose eller laste,

for ingen kjenner meg, og ingen kjem meg nær.

Så tei still venner, så eg slepp å høyre

ros og ris for det eg ikkje er.[v]

Forskjellene

Selv om likhetene er mange, så er forskjellene langt mer interessante. Her ser vi bort fra at Alf Prøysen hadde en langt større produksjon og ble en langt mer folkekjær dikter enn sin to år yngre kollega, ikke minst takket være radioen som medium. (NRKs lytterstatistikk for en tilfeldig høstlørdag i 1953 viste at 94 % av alle norske barn hørte på Barnetimen. 47 % av alle voksne over 16 år gjorde det samme![vi])

Nils Johan Rud, den legendariske redaktøren av Arbeidermagasinet, kjente både Tor Jonsson og Alf Prøysen. Han skriver: ”Det kjennes som å ha vært barbeint gjennom blåklokkeeng og så komme bort i bare brennesle, når en kommer fra Alf Prøysen til Tor Jonsson. Men de er av samme ætt, det er mest den forskjell på dem, at det Jonsson får sagt oss er aldeles uten gitarakkompagnement.”[vii] Ja, det skal være sikkert, men forskjellene stikker nok dypere.

– La meg begynne med språket. Tor Jonsson skrev et normalisert nynorsk, med et begrenset innslag av dialektord. Alf Prøysen begynte sitt forfatterskap med å skrive konservativt bokmål, men gjorde etter hvert Ringsaker-dialekten til sitt kunstspråk. (Selv om han hele livet innimellom også skrev tekster på bokmål.)  Denne overgangen fra bokmål til dialekt kan vi finne i ett og samme dikt, trykt i Arbeidermagasinet (nr. 15) i 1940. Også her er klasseperspektivet tydelig:

 

To vugger

 

I barnesengen lå

en del av ham og henne

som lot de tunge klokker slå

og alterlyset brenne

til tvelydt ja fra sjel og munn,

nå har de fått en fredet grunn

å bygge lykken på.

 

Her er et under skjedd.

Det dagligdagse under.

Et lite barn i dun og pledd

som dier eller blunder

er blitt et ledd i slektens gang,

en strofe av den gamle sang

om ættens tusen ledd.

 

Så vender han blikket mot en annen virkelighet – og med et helt annet språk.

 

II

Hu kom heim en kveld

svikta og sår.

Oppsagt på dagen.

Rådlaus hu går.

Herre min gud

som styrer og rår,

døm itte ei som drømte:

 

Vogga hu ned

frå loftsgjellen tok.

Verda er hard

og hjertelaus og klok.

Døm meg!

Men skån en uskyldig krok

som likner på ein som rømte.

 

– Det er et hav av forskjell i både tema og skrivestil mellom de to dikterne. Hvis vi legger tekster av de to ved siden av hverandre, er det nesten umulig å forveksle dem. Alf Prøysens visetekster og stubbene i Arbeiderbladet er små fortellinger, der handlingen tilsynelatende er enkel og der personkarakteristikkene er så fargerike og saftige at vi ser det som blir sagt. Som når han skildrer livet på gården når «Hæin Lars æ på Hamar med slakt» og alt blir snudd opp ned, som et middelaldersk karneval. Tjenerne tar seg fri, danser og drikker, og datteren på gården elsker med stallkaren. ”Det kjæles og tiskes og kysses og hviskes og himlen er skyfri og blå!” Borte ved skatollet ”står det et spissnåså grev. Det er kjerringa vindtørr og blå”. Vi vet alle hva det beinskrapa gardkjerringskinnet er på jakt etter. For et språk!

I Prøysens diktning myldrer det av navngitte aktører, de fleste er kvinner eller unger. Vi møter Mari, Ingebjørg, Tora, Hilma, Nelly, Klara på Dal, Martina Mo, Frida Tusenfryd, Anders og Brita, Hilmar og Roger, Kringlevrider Bollesen, Helene Harefrøken, Bolla Pinnsvin, Lillebror og for ikke å glemme Teskjekjerringa. Hun som formulerte denne livsvisdommen: ”Blir je lita som ei teskje, er jeg kanskje passe stor. Det er æiller sjølve lengda som bestemmer på vår jord.”[viii]

Hos Tor Jonsson finner vi nesten aldri navngitte mennesker, men mot slutten av forfatterskapet møter vi stadig oftere et ”eg”. Nesten alt han skrev er dagbøker for sitt hjerte.[ix] «Det kan gjera andre godt å veta dette um meg,» skriver han et sted. Han vet at hans egne livsproblemer er allmenngyldige, og han framstiller dem slik at vi kjenner oss igjen.

Tor Jonsson skrev lite eller ingenting verken om barn eller for barn. Han boret i de evige temaene: sorg og savn, lengsel og kjærlighet, fattigdom og klassekamp, ensomhet og ulevd liv.

 

Dette: å stå åleine

midt i ei verd så grenselaust rik,

er som å leva livet

i lag med sitt eige lik.[x]

 

Verselinjene er korte, bildene er få og klare, diktene er korthogde og direkte, nesten som inskripsjoner. Mange er som støpt i formene fra Håvamål. Som her, igjen fra samlingen Ei dagbok for mitt hjarte.

Einsemd i stengde rom –

Einsemd og rop.

Einsemd i folkehop.

Kvinner som aldri kom –

 

Det er illustrerende at den siste teksten Alf Prøysen skrev på dødsleiet, var ”Visa om a Fjøs-Lisa og prinsen av Siam”. En skillingsviseaktig tekst om fjøskatta Lisa og den siamesiske prinsen som eies av fru Nobel. Etter mange forviklinger trosser de to kattene klasseforskjellene og stikker av. Fortellingen ender slik:

Og her er resultatet slik som resultatet blir

når ingen kjenner rasehat og borgerlig papir.

Og sveiseren og fru Nobel drikker kaffe og er gla,

og bedre slutt kan ingen kjærlighetsvise ha!

 

Hvor forskjellig er ikke denne teksten fra det siste Tor Jonsson sannsynligvis skrev. Diktet, som ble funnet av Tarjei Vesaas ved senga hans da han hadde tatt en overdose tabletter, hadde tittelen «Eg åtte ikkje kjærleik».

 

Eg åtte ikkje kjærleik

men tala pent med englemunn

og alle mine tome ord

gjer stygg mi levestund.

 

Eg såg det vonde koma

og visste kva det galdt,

men åtte ikkje kjærleik

og difor sveik eg alt.

 

Eg brann for alle arme

og stod i broderring,

men åtte ikkje kjærleik

og difor er eg ingen ting.

 

Eg åtte ikkje kjærleik

og difor er eg jord.

Men kanskje finst eit rike

der einast kjærleik gror.

(…)

– En annen forskjell mellom de to forfatterskapene dreier seg om lynne og livsholdning. Teaterstykket «Pingviner i Sahara», som forfatteren Lennart Lidström vant Ibsenprisen for i 2011, handlet om et tenkt møte i det hinsidige mellom Tor Jonsson og Alf Prøysen. I stykket sies det at den ene er «en deprimert gledesspreder fra Hedmarken, den andre en høyst oppegående sjølmorder fra Gudbrandsdalen».

I Prøysens diktning er det som oftest en lys og glad tone. Det er ”solskinn og sang og gitarklang for alle penga, og litt om litt er alle blitt i godt humør”.[xi] Vi hører ekkoet av skillingsviser og ljomen fra dansesletta. Landskapet er flatbygdene og Mjøsa. Det er ofte sommer og med den kommer ”Blåklokkevikua – midt i æilt det grå”. Der står den bedårende Mari og skinner ”på langande lei”.[xii] I Prøysens univers danser jenta sønnavindsvals i ”hatt med slør og silkestrå og kjole med blonder på kragen”.[xiii]

Tor Jonsson har færre farger på sin dikterpalett, det er svart, hvitt, grått og blått. Her er lite av sommer, blomster og sønnavindvals. Derimot finner vi mye bitterhet og hat.

 

Det eg har lært om hatet,

lærde eg i mitt eige hjarte.

Regnbogebruene over mitt rike

var alltid kvite og svarte.[xiv]

 

Der sommeren er Alf Prøysens årstid, er det høsten som tar mest plass i Tor Jonssons kalender. Da nytter det ikke å drømme seg bort, for snart banker vinteren på døra.

Frosten sauma

med si daudinghand

kvite laken

kring eit åkerland.[xv]

 

Tor Jonsson er nok også glad i sommeren, men det er alltid noe annet som sprenger seg fram.

(…)

Å, sumaren var meg

så hjartekjær!

Lell må eg syngje

om dette som er.

 

Han vil at vi skal se livets realiteter i hvitøyet, uten selvbedrag og romantisk svermeri.

(…)

Du undrast på kvifor

at livet er sorg.

Sjå deg ikring

på det haustgråe torg:

 

Når sumaren mognast

til sorg og frø,

kjenner du gufsen

frå graver i snø.[xvi]

 

Som når han kommer til Lillehammer og møter byens stolthet, Maihaugen:

 

Eg gjekk i mange bygder.

Da kom eg til ein Maihaug

med gamle, gråe hytter.

Eg tykte alle sto og laug.

 

Dei sa at lukka levde

ein gong bak grøne, grimme glas.

Eg ropa nei så allting

på Maihaugen gjekk i knas.[xvii]

 

Alf Prøysen skildrer livet i Prøysenstua i lyse og lette farger. Husmannen byr kjerringa opp til dans, og de svinger seg slik at kattskåla velter og katta ”flyg opp i glaskarmen” og river ned ”rosa med blomknupper på”. Taklampa dingler og krakken havner ”rett opp i gryta med grismaten i”.[xviii] For et liv!

Dette kunne nok aldri ha skjedd i Tor Jonssons heim, hos den sykelige mora og den bittert kjempende faren. I motsetning til Alf Prøysen takker Tor Jonsson ”barndomsheimen for hat bak dimme ruter mot livsens husmannskår”. Gjennom fattigdomsglaset i Stuslegstugu ser han ikke steinrøysa neri bakken, der nyprosa blømer, men dette:

 

Berget er bråbratt.

Dalen er grå.

Stygg er ho, stova.

Og slik skal ho stå.[xix]

 

Selv om Alf Prøysen nok innerst inne kjenner seg som narren, «med blanke bjellkræinser kringom knea», så aksepterer han sin rolle, så lenge han kan glede noen.

 

Og den som kjinne seg mo i knea

når andre benker seg par om par

og itte gir dom en sang om glea,

hæin vil je kæille en dåli nar.[xx]

 

Tor Jonsson ser det annerledes:

 

Skal eg syngje songar med sol i

må det vera om det som var.

Skal eg gå i lag med gleda,

vert det eit underleg par.[xxi]

 

– Som politiske diktere er Alf Prøysen og Tor Jonsson også forskjellige. Klasseperspektivet er nok det samme og solidariteten med sitt folk like ekte. Begge representerer bygdeproletariatet og underklassen. Men der Tor Jonssons angrep er direkte, skarpe og ofte infame, er Alf Prøysens kritikk indirekte og mildt ironisk. Skarpest er han nok i Trost i taklampa (1950), den eneste romanen han skrev. Her løfter Prøysen ironien til stor kunst. La oss dvele litt ved begynnelsen, der dikteren Lundjordet skal komme på sommerbesøk til sin barndoms bygd. Det er mange år siden han har vært heime, men hele tida har han skrevet om heimlengsel og trofasthet mot jorda. Det er han som har diktet bygdesangen som de synger på bondestevner om sommeren.

 

Min bygd, så trygg der inne

ved akergullets brem,

jeg bærer deg i sinnet

hvor hen jeg stevner frem.

(…)

Er det itte pent? Det er mange vers, det eine penere hell det andre; det har nok vøri sårt for’n i utlandet, han har nok lengte noe vederstyggelig hematt for hår gong’n kjøpte billett og reiste lenger og lenger unna.

         Det er itte så greitt for dessa som skriv, ser du, dom lyt reise og reise dom, samle inntrykk, så dom får noe å skrive om. Dom lyt tenkje og tenkje, det tæk på hugu det – det er rart dom itte blir tullete. Det er nok mer arbe å tenkje støtt hell å gå utpå jordom og spre møkk og kjøre imilla potetom. Men det nytte itte å forklare arbesfolk det, det nytte itte å tala åt slike folk i det hele tatt, dom berre grin og beklaga seg og vil reise tel byn, dom eig itte respekt for bygden, dom har itte skjønnhetssans for fem øre.

         Ei kløvereng for eksempel? Kan du tenkje deg no penere hell ei kløvereng med raue og kvite blommer! Men å få dom tel å skjønne det –

         ”Dæven òg,” sier dom, ”kjæm det ei vaksin regnskur nå så kløver’n legg seg, ska det bli grisarbe før vi få klæsse det oppå hesjen.”

 

Da Odd Eidem anmeldte Trost i taklampa i avisa Verdens Gang, skrev han:

 

Her skjer da saker og ting fremdeles. Forleden kom Tor Jonsson med en svepe av nesler og drev bygderomantikerne foran seg; i dag får han hjelp av en annen drengstugudikter, av Alf Prøysen. Hedemarkingen er frekkest. Han myrder med et gapflir.»[xxii]

 

 

Ingar Sletten Kolloen, som i 1999 utga den fine Tor Jonsson-biografien Berre kjærleik og død, er inne på noe av det samme når han sier at Alf Prøysen og Tor Jonsson angriper fra hver sin kant, ”den eine med glimt i auget, den andre med blodsmak i munnen”.[xxiii]

Tor Jonsson må ha frydet seg, da han (sannsynligvis) leste Trost i taklampa. Mange gjorde det, men Prøysen selv trakk inn klørne og sa at boka var ment som en spøk. «Jeg hadde lyst til å tulle litt, og moro var det.»[xxiv] Deretter bidro han til å lage musikkspill av romanen.

Der Alf Prøysen framførte sin kritikk med humor og godlynt ironi, der var Tor Jonsson hensynsløst ærlig og direkte. Og han la ikke fingrene imellom, som da han som redaktør av Hallingdølen lot trykke en julebetraktning, «Lyset», på første side. Her skrev han blant annet:

Fred på jord – dette ordet har lyst som eit fjernt mål for mennesket i snart 2000 år.

Du skal vinne freden i hjartet, seier sume. Har du vunne freden i hjartet og slær deg til ro med det i ei tid da krigsotten tyngjer, da er noko av det menneskelege borte i deg. Da er du egoist.

Å kose seg med eigen fred og frelse er ikkje nok. Eig du ikkje evnen til å gå med i striden for auka livslykke her på jorda, da går du inn i natta utan å ha sett åndelege spor etter deg i verda. Da ventar knappestøyparen på deg. (…)

I dag kan du kanskje vinne deg ein lettkjøpt føremon ved å vera realpolitikar og flire til all bleik pasifisme. Da er du medansvarleg for framtida. Ingen vil krig. Men det er i gjerning fredsviljen skal manifesterast. (…)[xxv]

 

Denne artikkelen var dråpen som fikk begeret til å flyte over for eierne av Hallingdølen, og Tor Jonsson fant det klokest å fratre som redaktør.

Tor Jonsson kritiserte både kirken, kapitalen, militærvesenet og bondearistokratiet. Han kastet seg også inn i rettsoppgjøret etter krigen og ble en skarp kritiker av dødsstraff, noe som var utenkelig at Alf Prøysen ville ha gjort. Der Tor Jonsson var stridsmann, spilte Prøysen med sordin. Novellen «Liket» (1949) avslutter Tor Jonsson med å postulere at «livsens evangelium kan formast med to ord: Ver uredd».[xxvi] Hvis Alf Prøysen skulle ha formulert et tilsvarende evangelium, ville det kanskje ha lydt: ”Vær glad i meg!”[xxvii]

 

Forklaringen

Når den sosiale, kulturelle og politiske bakgrunnen tross alt var så lik, hvordan skal vi forklare ulikhetene mellom de to som diktere? Jeg forsøker meg med to svar:

  1. 1. Den genetiske og kulturelle arven heimefra. Alf Prøysen kom fra en heim der foreldrene var lettlivet og så lyst på tilværelsen. Han forteller selv at faren, Olaf, satt og sang mens han lappet sko, og Julie var humoristisk og kjapp i replikken. De ser ut til å ha akseptert sin plass på den sosiale rangstigen og drømte vel knapt om å bli selveiende bønder. Dette lyse sinnelaget må Alf ha arvet mye av. Han var sosial, sang, spilte gitar og torader, spilte teater og var glad i å danse.

Tor Jonsson var innadvendt og dypt preget av farens kamp for å få kjøpt husmannsplassen Prestkroken, som han dyrket opp, og der familien bodde i ni år til de ble kastet ut i 1924. Tor var åtte år da dette skjedde, og han var 13 år da faren plutselig døde under arbeid med steinbryting ute på jordet. Fram til sin død kjempet Johannes Johnsen med nebb og klør for å vinne fram med det han mente var hans soleklare rett. Han følte seg sviktet av øvrigheta – og han tapte. Alt dette må ha satt uutslettelige spor i et vart og nærtakende barnesinn. «Tor Jonsson var utlært barnesoldat lenge før han var konfirmert,» skriver Ingar Sletten Kolloen.[xxviii]

Barndomsvennen – den senere professor i økonomi, Leif Holbæk-Hanssen, var ett år yngre enn Tor Jonsson. I et radiokåseri i 1969 fortalte han om da Tors far døde.

 

Jeg, som den gang bodde på nabogården, gikk i klasse med Tor og var sammen med ham nesten hver dag, men måtte efter dette savne ham i lange tider. Tor stengte seg inne, og jeg gikk hver dag langt fra grinden på Øvre Andvord og speidet efter ham. Så en dag kom et hvitblekt ansikt til syne, grinden gikk langsomt opp og Tor kom stille ned mot meg. Og så kom det sjokket som jeg aldri kommer til å glemme: «Har du høyrt det? Far drap seg!» Jeg vet ikke hva det var som virket sterkest: Den for meg helt overraskende teori om farens død, Tors hvite, stivnede ansikt, den utvilsomme og skremmende bakgrunn av nød og motgang, eller de raske tankene om hvor interessert Tor allerede før den tiden hadde vært i nettopp slike former for utgang. Tor ble vel aldri den samme efter dette, men det blir vel ingen som har mistet en sterk far.[xxix] 

 

  1. En annen mulig forklaring er deres ulike livssyn. Alf Prøysen vokste opp med Bibelens fortellinger som en del av sitt kulturelle jordsmonn. Det var en sosialt radikal og tolerant kristendom. Alf gjorde aldri opprør mot eller tok avstand fra barnetroen. Tvert imot, han hadde visstnok Bibelen i kofferten når han reiste rundt på turnéer, og vi finner bibelske referanser i mye av det han skrev. Både ”Du ska få en dag i mårå» og ”Julekveldsvisa” er sterkt preget av det kristne budskapet om nåde og tilgivelse.[xxx]

Tor Jonsson sto i et skarpt motsetningsforhold til den offisielle kirken. Tredje juledag 1946 troppet han opp på prestekontoret i Lom og meldte seg ut av statskirken. Bakgrunnen for dette må vi nok søke i farens bitre kamp om Prestkroken, der han følte seg sviktet av sogneprest Lorenz Peter Smith. I tillegg til dette så Tor Jonsson på den offisielle kirken som en klassekirke, som ikke tok Jesu radikale kjærlighetsbudskap og ikkevold på alvor.

Livssynsmessig kan vi karakterisere Tor Jonsson som agnostiker, selv om han i sin diktning har langt flere referanser til Gud enn det Alf Prøysen hadde. Men det er som oftest en navnløs gud, en som skjuler seg, kanskje i en jentetrall, i fuglesang eller «i sjelene til gode menn».[xxxi] I diktet «Til ein namnlaus» spør han:

 

Kven skal eg takke

for det eg fekk sjå

sola gå under og berga bli blå?

 

Og han fortsetter med å spørre:

 

Kven er du, gjevar?

Kvi teier du still?

Di ordløyse fører

ein vantru vill.

 

Løsningen for Tor Jonsson blir dette:

 

Men kjem du kje nær meg

så takkar eg henne

du gav meg for det eg

skal brenne og brenne –[xxxii]

 

I diktet «Andakt i einsemda» spør han hvor Gud er blitt av:

 

Kvifor, Gud, har du gått ifrå meg?

I kyrkja kan ingen nå deg.

…

Alle prestar trur du er nær.

Eg har ikkje Gud og spør kvar du er.

 

Diktet ender slik:

 

Eg veit ikkje meir enn at gode menn

har sagt du var sedd i denne grend.[xxxiii]

 

Avslutning

Vi skal stanse her. Men vi burde ha fortsatt og nyansert bildet. For vi finner humor og lysere farger også i Tor Jonssons forfatterskap, ikke minst i hans journalistiske tekster. (Selv om han sier at han «er oppalen i ei bygd der målet vantar ord for smil og kjærleik»[xxxiv], og der «tankane får liksom vernefarge og smyg redde i kring i miljøet».[xxxv]) Selv den stiveste akademiker må vel trekke på smilebåndet når Tor Jonsson skriver at grisen er «den einaste skapnaden som slo krull på rumpa utan å kalla det kunst»[xxxvi]; eller når han påstår at fjellbygdfolket «blir så magre at vi slit ullskjorta frå innsida».[xxxvii] Eller når han skriver om ei kvinne at hun «går slik som ei kvinne skal, med glad skjørtesleng og yndefull merrasving på bakenden»[xxxviii]; eller når han mener å se noe menneskelig ved bukken: «Sjølve den tagale måten å vera vismann på kunne ein tru han hadde lært av sume menneske.»[xxxix] Eller når han ved synet av et annet husdyr sparker mot dikterhøvdingen Arnulf Øverland: «Ein kollut ukse stod øverlandsk og togg på noko brask som såg ut til å ha vore ete ein gong før.»[xl]

Mot slutten av livet er det som om Tor Jonsson anstrenger seg for å finne lysere farger til sin dikterpalett. I diktet «No vil eg vera alle», fra samlingen Ei dagbok for mitt hjarte (1951), innleder han et ransakende selvoppgjør. Altfor lenge, sier han, var han «ein stridsmann i panser av ord». Og han fortsetter:

 

Altfor lenge

var eg ein varg mellom vargar.

No må eg sprengje

grensa kring grådagen,

finne dei tusen fargar.

 

Nå vil han vekk fra det bitre og hatefulle, vil være «finnaren mellom det fagre». Det ble nok dessverre med tanken. Tor Jonsson avsluttet livet før han rakk å «finne dei tusen fargar».

Hos Alf Prøysen finner vi definitivt også mørkere drag. Tenk bare på «Trass-visa hennes Tora», den eneste av Prøysens viser som har en undertittel i parentes: (”Som hu syng inni seg når hu har lagt seg og slokt lyset”.) Så farlig er det hun har å si! Vi kunne også nevne «Visa om løgna», «Mannen på holdeplassen», «Skaff meg en synder», «Lomnæsvisa». Eller «Slipsteinsvæilsen», der Blåklokkevikua definitivt får en mørkere farge. «Slipsteinsvæilsen» er også dødens dans.

 

Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med,

så kjæm dom i mårå og meie dekk ned,

så tona som du høre i kvellsro og fred …

… det er slipsteinsvæilsen som går … og går … og går.

 

Det som likevel sterkest forener Tor Jonsson og Alf Prøysen er solidariteten med de svake og utstøtte, de fattige og undertrykte, de som er annerledes. Jeg undres på hva de to ville ha sagt i debatten om innvandring, integrering og norsk flyktningpolitikk i dag. Kanskje ville Tor Jonsson ha minnet oss om dette:

 

Du eig ikkje lykka einsleg.

Lykka er ikkje for to.

Ropet frå verda skal alltid vera

– eit vårbrus gjennom ditt blod.[xli]

 

Alf Prøysen ville ha nikket forsiktig – og kanskje skrevet et nytt kapittel om Teskjekjerringa.

 

 

*****

[i] Opplysninger gitt av Elin Prøysen til forfatteren.

[ii] «Grenda attanfor åsen», Arbeiderbladet, 30.12. 1950

[iii] Tor Jonsson fikk etter hvert et anstrengt forhold til Aukrusts diktning. I artikkelen «Dei sosiale tilhøva i fjellbygdene» (Kvinnen og Tiden, 01.04. 1947) skriver han at han får «ei sterk kjensle av at diktaren er fødd for seint». Han mener Aukrust idealiserer og forguder det gamle bondearistokratiet og ikke ser fattigfolket og skyggesidene. «Om dette verdfulle hadde eksistert nokon gong, fann han (dvs. Aukrust) aldri på å røkje etter,» skriver Jonsson ironisk. Aukrust opplevde å bli profet i sin egen heimbygd, det gjorde ikke Tor Jonsson.

[iv] Sannsynligvis fra 1966/67

[v] Fra Ei dagbok for mitt hjarte, Noregs Boklag, 1951

[vi] Hartberg, Ø.: Onkel Lauritz. Gyldendal, Oslo, 1986

[vii] Norges Kulturhistorie, bind 6

[viii] ”Teskjekjerringvise”

[ix] Han siste diktsamling, utgitt etter hans død, bar da også tittelen Ei dagbok for mitt hjarte, Noregs Boklag, 1951

[x] «Einsemda» fra Mogning i mørkret, Noregs Boklag, 1943

[xi] ”Solskinn og sang”, Arbeiderbladet, 09.06. 1962

[xii][xii] ”Mari, du bedåre”

[xiii] ”Sønnavindvalsen”

[xiv] «No vil eg vera alle!», fra Ei dagbok for mitt hjarte, Noregs Boklag, 1951

[xv] ”Vond draum”, fra Jarnnetter, Noregs Boklag, Oslo, 1948

[xvi] ”Haust på torget”, fra Berg ved blått vatn, Noregs Boklag, 1946

[xvii] «Bygdabøygen», fra Berg ved blått vatn

[xviii] ”Husmannspolka”

[xix] ”Ved fattigdomsglaset”, fra Berg ved blått vatn

[xx] «Narrevise»

[xxi] «Lyre i logen», fra Berg ved blått vatn

[xxii] Verdens Gang, 04. 11. 1950

[xxiii] Ingar Sletten Kolloen: Berre kjærleik og død. Ein bigrafi om Tor Jonsson. Det Norske Samlaget, 1999

[xxiv] Ove Røsbak: Blåklokkeviku og slipsteinsvæils. Aschehoug Forlag, 2014

[xxv] Hallingdølen, 17. 12. 1946

[xxvi] Første gang publisert i «Jul i Bygda», 1949

[xxvii] I et brev til Asmund Finstad skrev Alf Prøysen at han var ”så livende redd for å såre folk”. (Fra Knut Imerslund: Alf Prøysen i nytt lys, Prøysenårbok 2004, Opplandske Bokforlag.)

[xxviii] Fra tidsskriftet Suiciologi 2000, Årg. 5, nr. 1

[xxix] Kåseri i NRK, 10. februar 1969

[xxx] Det var i 1951 at Alf Prøysen ble utfordret av Nils Johan Rud i ”Magasinet for alle» til å skrive en julesang. Men han måtte forsøke ”å bringe jula ned fra himmelen til ei grå stue”. Det var ingen lett oppgave, men Alf Prøysen maktet det kunststykke å overføre en 2000 år gammel legende fra Midt-Østen til ei husmannsstue i Ringsaker, slik at vi tror på det. Ja, ikke bare tror vi på det, vi berøres og beveges av den enkle fortellingen. ”Julekveldsvisa” er fra 2013 med i Salmebok for den norske kirke.

[xxxi] «Vår draum om Gud», fra Ei dagbok for mitt hjarte

[xxxii] «Til ein namnlaus», fra Ei dagbok for mitt hjarte

[xxxiii] «Andakt i einsemda», fra Ei dagbok for mitt hjarte

[xxxiv] «Finske haustdagar», fra Nesler I

[xxxv] «Å vera i verda», fra Nesler I

[xxxvi] Fra artikkelen «Eg trur på trollkatten» i samlingen Nesler I, Noregs Boklag, 1950

[xxxvii] Fra artikkelen «Blant ryggradsfolk og rumpetroll» i samlingen Nesler I

[xxxviii] «Dei tusen kvinners kveld», Arbeiderbladet, 25. 09. 1950

[xxxix] Hallingdølen, 24.10. 1946

[xl] Fra artikkelen «Eg trur på trollkatten» i samlingen Nesler I

[xli] «Du eig ikkje lykka», fra Jarnnetter

 

 

[1] Opplysninger gitt av Elin Prøysen til forfatteren.

[1] «Grenda attanfor åsen», Arbeiderbladet, 30.12. 1950

[1] Tor Jonsson fikk etter hvert et anstrengt forhold til Aukrusts diktning. I artikkelen «Dei sosiale tilhøva i fjellbygdene» (Kvinnen og Tiden, 01.04. 1947) skriver han at han får «ei sterk kjensle av at diktaren er fødd for seint». Han mener Aukrust idealiserer og forguder det gamle bondearistokratiet og ikke ser fattigfolket og skyggesidene. «Om dette verdfulle hadde eksistert nokon gong, fann han (dvs. Aukrust) aldri på å røkje etter,» skriver Jonsson ironisk. Aukrust opplevde å bli profet i sin egen heimbygd, det gjorde ikke Tor Jonsson.

[1] Sannsynligvis fra 1966/67

[1] Fra Ei dagbok for mitt hjarte, Noregs Boklag, 1951

[1] Hartberg, Ø.: Onkel Lauritz. Gyldendal, Oslo, 1986

[1] Norges Kulturhistorie, bind 6

[1] ”Teskjekjerringvise”

[1] Han siste diktsamling, utgitt etter hans død, bar da også tittelen Ei dagbok for mitt hjarte, Noregs Boklag, 1951

[1] «Einsemda» fra Mogning i mørkret, Noregs Boklag, 1943

[1] ”Solskinn og sang”, Arbeiderbladet, 09.06. 1962

[1][1] ”Mari, du bedåre”

[1] ”Sønnavindvalsen”

[1] «No vil eg vera alle!», fra Ei dagbok for mitt hjarte, Noregs Boklag, 1951

[1] ”Vond draum”, fra Jarnnetter, Noregs Boklag, Oslo, 1948

[1] ”Haust på torget”, fra Berg ved blått vatn, Noregs Boklag, 1946

[1] «Bygdabøygen», fra Berg ved blått vatn

[1] ”Husmannspolka”

[1] ”Ved fattigdomsglaset”, fra Berg ved blått vatn

[1] «Narrevise»

[1] «Lyre i logen», fra Berg ved blått vatn

[1] Verdens Gang, 04. 11. 1950

[1] Ingar Sletten Kolloen: Berre kjærleik og død. Ein bigrafi om Tor Jonsson. Det Norske Samlaget, 1999

[1] Ove Røsbak: Blåklokkeviku og slipsteinsvæils. Aschehoug Forlag, 2014

[1] Hallingdølen, 17. 12. 1946

[1] Første gang publisert i «Jul i Bygda», 1949

[1] I et brev til Asmund Finstad skrev Alf Prøysen at han var ”så livende redd for å såre folk”. (Fra Knut Imerslund: Alf Prøysen i nytt lys, Prøysenårbok 2004, Opplandske Bokforlag.)

[1] Fra tidsskriftet Suiciologi 2000, Årg. 5, nr. 1

[1] Kåseri i NRK, 10. februar 1969

[1] Det var i 1951 at Alf Prøysen ble utfordret av Nils Johan Rud i ”Magasinet for alle» til å skrive en julesang. Men han måtte forsøke ”å bringe jula ned fra himmelen til ei grå stue”. Det var ingen lett oppgave, men Alf Prøysen maktet det kunststykke å overføre en 2000 år gammel legende fra Midt-Østen til ei husmannsstue i Ringsaker, slik at vi tror på det. Ja, ikke bare tror vi på det, vi berøres og beveges av den enkle fortellingen. ”Julekveldsvisa” er fra 2013 med i Salmebok for den norske kirke.

[1] «Vår draum om Gud», fra Ei dagbok for mitt hjarte

[1] «Til ein namnlaus», fra Ei dagbok for mitt hjarte

[1] «Andakt i einsemda», fra Ei dagbok for mitt hjarte

[1] «Finske haustdagar», fra Nesler I

[1] «Å vera i verda», fra Nesler I

[1] Fra artikkelen «Eg trur på trollkatten» i samlingen Nesler I, Noregs Boklag, 1950

[1] Fra artikkelen «Blant ryggradsfolk og rumpetroll» i samlingen Nesler I

[1] «Dei tusen kvinners kveld», Arbeiderbladet, 25. 09. 1950

[1] Hallingdølen, 24.10. 1946

[1] Fra artikkelen «Eg trur på trollkatten» i samlingen Nesler I

[1] «Du eig ikkje lykka», fra Jarnnetter